Selenium and Zinc Concentrations in Kidney, Liver And Muscle of Cattle from Different Parts of Norway

Abstract

Cattle slaughtered in four different parts of Norway have been examined with respect to selenium and zinc content in kidney, liver and muscle. Highest selenium concentrations were found in kidney and lowest in muscle. In spite of extensive use of standardized concentrates, geographic differences were detected with regard to selenium tissue levels, animals from the southeastern inland region having the lowest levels. According to other workers, this region has low-selenium humus soils, and selenium responsive diseases among young ruminants have been of considerable importance, especially when concentrates had not been given during winter feeding. The recorded tissue selenium levels are compared to other workers’ proposals for normal values. All animals examined in this study seem to be well within healthy limits. Kidney, liver and muscle from cattle are good sources of selenium with respect to human nutrition.

As far as zinc concentrations are concerned, muscle has the highest and kidney the lowest levels. Geographic differences were found, and individuals from the midland and northern coastal regions have the highest zinc tissue levels. Cattle from the northern coastal region seems to have especially high zinc concentrations in the organs.

Sammendrag

Til sammen 60 storfeindivider fra 4 steder i Norge er undersøkt for innhold av seien og sink i nyre, lever og muskulatur. Nyrevev hadde det høyeste innhold av seien, og muskulatur det laveste. Levervev inntok en mellomstilling når det gjaldt seleninnhold. Til tross for sterk fóring med standard kraftfórblandinger, ble det påvist geografiske forskjeller i vevsseleninnhold, og lavest nivå ble funnet i dyr fra Lillehammerdistriktet. Det nevnte området har selenfattig jordsmonn, og selenmangelsjukdom blant ungdyr av små- og storfe har vært et stort problem der, særlig når kraftfór ikke har vaert benyttet i innefóringsperioden. De registrerte selenkonsentrasjonene er diskutert i forhold til normer foreslått av andre forskere, og alle de undersøkte dyra synes å være utenfor området for selenmangelsjukdom. Kjøtt og organer fra storfe er gode selenkilder sett i relasjon til human ernæring.

Av de undersøkte vevstypene hadde muskulatur det høyeste og nyre det laveste innhold av sink. Det ble påvist geografiske forskjeller, og dyr fra Trondheim og Tromsø hadde høyest sinkinnhold i vevene. Sammenlignet med resultater oppgitt av andre forskere, synes dyr fra Tromsø å ha svsert høye sinkkonsentrasjoner i vevene.

Statistisk bearbeiding av resultatene er foretatt med hensyn på korrelasjoner og signifikante forskjeller på basis av geografiske og aldersmessig fordeling av materialet, mellom elementene seien og sink og mellom organer.